Omlet Bloggen

Hvordan livene til to høner i eggindustrien ble snudd opp-ned

Les denne erfaringen en Omlet-kunde som jobber som frivillig hos British Hen Welfare Trust hadde med å redde to eks-burhøner. Ønsker du å jobbe som frivillig eller adoptere høner selv kan du kontakte en dyreorganisasjon i Norge (NOAH, Anima, osv), samt ta en titt på nettsiden til BHWT for informasjon om burhøns og adopsjon.


En dag da jeg så på hønseflokken min trippe lykkelig rundt i hagen min, kom jeg til å tenke på noe. De har gitt meg så mye, både fantastiske egg og latterkrampe av alle de morsomme påfunnene deres. Jeg følte at det var på tide at jeg ga disse flotte skapningene noe tilbake.

Den samme kvelden meldte jeg meg som frivillig hos British Hen Welfare Trust. Jeg hadde hørt mange historier og sett mange innlegg på sosiale media om eks-burhøns, men jeg hadde ingen anelse om det jeg kom til å se om en kort stund; tusenvis av vakre høner som lever livene sine dag inn og dag ut i et bur.

Hentingen av de nye hønene mine

Frivillig-dagen startet tidlig på morgengry, klokken 06:30, for at vi skulle komme oss til gården. Det første synet jeg fikk var av en rekke gigantiske, vindusløse låver, og jeg hørte lyden av tusenvis av små klukk på innsiden.

Sammen med de andre aktivistene sprang jeg inn, og vi bærte ut og lastet de stakkars, forvirrede hønene inn i burene bak i bilene, for å ta dem med til sine fremtidige, varme hjem der de endelig ville bli elsket og få hvert sitt navn.

En nesten fjærløs, forvirret høne som sitter på fanget i en bil.
En høne sett ovenfra gående på gresset, med bare en halv fjærdrakt.
En av de adopterte hønene som går i luftegården, sett forfra.

Å se realiteten av eggproduksjon var verre enn jeg kunne forestille meg. Så mange skallede og svake, små kropper var sammenpresset på et så lite område. Det sto fem bur oppå hverandre, og linjene med bur fortsatte så langt øyet kunne se. Luften var fylt med støv og lukten av ammoniakk, og alt jeg ønsket å gjøre der og da var å få dem alle ut fra mørket, og vekk fra de nakne metallburene så raskt som jeg kunne.

Å jobbe sammen med likesinnede frivillige var inspirerende; alle jobbet så hardt. Jeg visste at jeg måtte være sterk for å kunne få noen av hønene ut derfra – vi klarte å frigjøre hele 2000 fra fengslene sine, dette livet de har levd i 18 måneder. I denne alderen er kroppene deres så underernærte at de ikke produserer like mange egg som industrien krever av dem, og de erklæres uprofitterbare. Den harske realiteten er at de nå sendes til slakt. Ja, det er utrolig sårt at vi måtte forlate mange av dem og at denne aktivismen bare teller for en enkelt dråpe i havet, men det betyr hele verden for de hønene som nå går til et varmt og godt hjem.

Jeg bærte personlig ut mine to høner, og de var blant de mest skallede av alle. Den ene tuppa kalte jeg Tess, og hun hadde bare noen få fjær på kroppen. Jeg koste med henne på fanget mitt mens vi kjørte hjemover, og hun hvilte med lukkede øyne etter en lang dag, fordi hun innså at hun endelig kunne slappe av.

De første dagene i sitt nye hjem

Så snart jeg fikk Tess og Gloria (døpt etter sangen ‘I will survive’) hjem lot jeg dem tilpasse seg i reiseburet til katten frem til kvelden, sammen med litt mat og vann. Siden de tidligere aldri har blitt håndtert av mennesker på en kjærlig måte var de naturligvis vettskremte av meg.

Selv om jeg hadde en stor luftegård med inngangsparti visste jeg at tuppene mine trengte å tilpasse seg sitt nye liv i sitt eget tempo. De hadde ikke engang sett dagslys før; på låven hadde de 20 timer med kunstig dagslys og kun fire timer med mørke, for å få dem til å legge så mange egg som mulig.

Jeg skjemte dem bort med sin egen luksus-leilighet med utsikt – et herlig, nytt Eglu Go UP hønsehus med en 2 meter lang luftegård og hjul slik at jeg enkelt kunne flytte rundt på det i hagen, og sånn at hønene mine kunne spise så mye ferskt gress de ønsket. Egluen er enkel å rengjøre, noe som var en stor faktor i hvorfor valget landet på denne; rød hønsemidd er ikke noe jeg ville ha nært jentene mine mens de var så svake og prøvde å komme seg. Også ser den jo trendy ut i hagen min.

Senere samme kveld plasserte jeg dem forsiktig inni Eglu-hønsehuset med døren lukket, slik at de skulle bli vant til det og få en god natts søvn. Det er viktig å la dem tilpasse seg soveplassen sin, fordi det vil oppmuntre dem til å gå til sengs selv.

Når morgenen kom slapp jeg dem ut, og de vandret litt klumsete rundt i luftegården for å utforske, før de ble oppslukt av hva som befant seg i mat- og vannskålene. Nå begynte bli-kjent-perioden, og vi skapte nye bånd ved hjelp av saftige druer.

Jeg tror mitt favorittøyeblikk fra de første dagene var å se dem ligge i sola mens de slappet av, og at de endelig fulgte sine naturlige instinkter ved å ta et støvbad.

Begge to tilpasset seg mer og mer for hver dag som gikk, og jeg beundret dem for hvordan de taklet nye situasjoner. Det tok litt tid for dem å forstå konseptet med en stige, men det hadde kanskje mest med at de måtte bygge opp styrke i beina for å klare å bruke den. Nå som de kan bruke dem ser jeg dem springe opp stigen og inn på soveplassene sine før jeg kommer ut for å låse og si god natt.

De blir friskere

Nå, 6 uker inn i reisen deres mot frihet, så blomstrer de. De har tydelige personligheter som fortsetter å skinne hver dag: Tess er ikke like skallet lenger, og Gloria er ertete. Begge får flere fjær for hver dag som går, og de fyller hjertet mitt med så mye kjærlighet.

Samtidig som jeg sitter å skriver dette springer tuppene mine rundt med resten av hønseflokken min i hagen og nyter sommeren, mens de tar små turer innom hønsehuset sitt for mat og vann. De skal leve slik resten av livene sine.

Jeg vil takke Omlet for å ha gitt tuppene mine et så flott hønsehus de kan leve resten av sin pensjonist-tilværelse i – de elsker det!

For mer informasjon om burhøns kan du ta en titt på nettsiden til ‘British Hen Welfare Trust’.

This entry was posted in Høns